WikiPortallus: Canada.html

Canada, offisielt The Dominion of Canada (engelsk) eller Le Dominion du Canada (fransk), er et land i Nord-Amerika som grenser til De forente stater (USA), Grønland (Danmark) og St. Pierre et Miquelon (Frankrike). Canada har verdens nest største landmasse (nesten 10 million km²) etter Russland og er verdens nordligste land. Canada er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier.

rediger Etymologi

Navnet «Canada» kommer fra ordet kanata som er et indiansk ord for «landsby» og ble brukt om Stadacona, en landsby der dagens Ville de Québec / Quebec City ligger. Kart laget av franske og engelske oppdagelsesreisende viser at navnet Canada var brukt om elven Ottawa. En teori er at elven fikk navnet sitt etter landsbyen og at området deretter fikk samme navn.

rediger Historie

Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en landbro mellom Sibir og Alaska. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sydover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

rediger De første koloniutposter

Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i det Fjerne Østen brukte de nord-amerikanske elvene og sjøene flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrence elven, Great Lakes og Mississippi elven, og de engelske omkring Hudson Bay og langs Atlanterhavskysten. Selvom oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600 tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom England og Frankrike. Etter Quebec Citys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til England, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok England Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs Great Lakes.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev engelskmennene til å forene de to kolonier og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenete koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet men forble en del av det britiske imperium.

rediger Et land blir født

Storbritannia's nord-amerikanske kolonier,- Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland-, vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell anektering. 1. juli 1867, ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forenet ved British North America Act, og ble Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

rediger Utvidelse vestover

Straks etter konføderasjonen, ble Canada utvidet i nord-vest, Rupert's Land,- et område som strakte seg syd og vest i tusenvis av kilometer fra Hudson Bay-, ble kjøpt av Canada fra Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige område av Kong Charles av England i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869, ledet Louis Riel et Métis opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres land-rettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870 og en ny provins, Manitoba, ble skapt fra Rupert's Land.

British Columbia som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jerbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territorium av Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser skapt fra Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, og resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland foretrakk å forbli en britisk koloni men i 1949 ble den Canadas tiende provins.

Etableringen av nye provinser falt sammen med den økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913 med 400 000 mennesker som kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri og jordbruksmakt.

rediger En nasjon modnes

Canadas betydelige rolle under den 1. verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra England, i League of Nations etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra England bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

Også i Canada, som andre steder, føltes depresjonen i 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen og etter krigen fremstod landet som den fjerde-største industrimakt.

Siden den 2. verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale program som barnetrygd, alderspensjon, almenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og den ønskelige livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjons-mønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra de britiske øyer eller øst-Europa. Siden 1945, har stadig flere syd-europeere, asiater, syd-amerikanere og folk fra de Karibiske Øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land) G7 gruppen (av industrialiserte land) og NATO.

rediger Ny føderasjon i emning

I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Misnøye blant de mange fransktalende quebeckere resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982, kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendriger ble til: Constitution Acts, 1867-1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble, imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning 26. oktober, 1992.

Senere, 2. februar 1996, har det kanadiske parlament vedtatt et lovforslag som garanterer Canadas 5 største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet 30. oktober, 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svæ rt variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne være Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.

rediger Styreform

Canadas grunnlov var opprinnelig en britisk lov, British North America Act, 1867, og helt frem til 1982 måtte en endring av denne foretas i det britiske parlament. Siden 1982, da grunnloven ble «patriert», dvs. da kanadierne fikk rett til å forandre den i Canada, er denne grunnleggende lov blitt kjent som Constitution Act, 1867-1982.

rediger Monarkiet

Fra tiden med fransk kolonisering og britisk styre til det nåværende selvstyre har kanadierne levd under et monarki. Selv om Canada har vært en selvstyrt «dominion» i det britiske imperium siden 1867, ble full uavhengighet for Canada først etablert i 1931 ved Statute of Westminster.

Elizabeth II, Dronningen av England, er derfor Canadas dronning og overhode for mange land. I egenskap av Dronning av Canada delegerer hun sine fullmakter til en kanadisk generalguvernør. Canada er derfor et konstitusjonelt monarki: Dronningen er overhode men styrer ikke.

rediger Det føderale styre

«Konføderasjonens 33 fedre» vedtok et føderalt styre i 1867. En føderal stat er en stat som samler mange forskjellige politiske samfunn under et felles styre for felles formål, og separate lokale eller regionale regjeringer for de spesielle behov til hver enkelt region.

I Canada ligger ansvaret til den sentrale, eller føderale, regjering innenfor følgende områder: nasjonalt forsvar, mellomprovinsiell og internasjonal handel, immigrasjon, bank- og pengesystem, straffelov og fiskeri. Domstolene har også gitt de føderale myndigheter fullmakter når det gjelder luftfart, shipping, jernbane, telekommunikasjon og atomenergi.

Den regionale eller provinsielle lovgivende myndighet er ansvarlig for utdanning, eiendoms- og borgerlige rettigheter, rettspleien, sykehussystemet, naturressurser innen sine grenser, folketrygd, helse og kommunale institusjoner.

rediger Parlamentarisk system

Det kanadiske parlamentariske system har sine røtter i England. Det kanadiske parlament holder på tradisjonene fra det britiske parlament og består av Dronningen (som i Canada er representert ved generalguvernøren), senatet og underhuset.

Senatet, også kalt Overhuset (Upper House), har mønster etter det britiske Overhuset (House of Lords). Det har 104 medlemmer som blir utnevnt, ikke valgt, stort sett blant Canadas fire hovedregioner: Ontario, Quebec, provinsene i vest og Atlanterhavsprovinsene. Senatet har de samme fullmakter som Underhuset (House of Commons), med noen få unntak.

Underhuset er det viktigste lovgivende organ med 301 medlemmer, ett fra hvert av de 301 valgdistriktene. Den kanadiske grunnlov sier at det må velges et nytt Underhus minst hvert femte år. Som i Storbritannia og andre land i Samveldet av nasjoner, stemmer velgerne i Canada på ett medlem fra sitt valgdistrikt i en valgomgang.

I hvert valgdistrikt blir den kandidat valgt som har flest stemmer selvom han eller hun har fått mindre enn halvparten av stemmene. Kandidatene representerer som regel et anerkjent politisk parti, selvom noen stiller som uavhengige, og det parti som vinner flest representanter danner i alminnelighet regjering. Partiets leder blir så spurt av Generalguvernøren om å bli statsminister.

Den virkelige utøvende makt ligger hos regjeringen under ledelse av statsministeren. Som regel er statsministeren leder for det største partiet i Underhuset og har utstrakte fullmakter. Statsministeren pleier å velge sine ministre blant parlamentsmedlemmene som er medlem av regjeringspartiet.

Strengt tatt er statsministeren og regjeringen monarkens rådgivere. Men den reelle myndighet ligger hos regjeringen, og statsoverhodet (generalguvernøren) handler etter regjeringens råd. Regjeringen former landets politikk og er ansvarlig overfor Underhuset. Den kanadiske stat med 25 ministre i spissen utfører sine plikter gjennom mellommenn i de føderale departement, spesielle utvalg, komiteer og statseide bedrifter.

rediger Politisk utvikling

Canada var en selvstyrende koloni i 1867, og fikk status som en selvstendig stat etter sin deltagelse i den første verdenskrig og oppnådde rettslig uavhengighet med Statute of Westminster i 1931. Grunnloven av 1867 hadde en alvorlig mangel: den inneholdt ingen generelle prosedyrer for grunnlovsmessige endringer. Det var nødvendig å henvende seg til det britiske parlament i London hver gang det var behov for å forandre den grunnleggende lov.

En prosedyre for lovendringer burde ha vært inkludert i Grunnloven da den trådte i kraft ved Statute of Westminster i 1931, men først i november 1981, etter mange forsøk, ble den føderale regjering og provinsene (unntatt Quebec) enige om endringsprosedyrene som nå er en del av Constitution Act av 1982. Siden da har Grunnloven bare kunnet forandres i Canada.

rediger Fleksibelt system

Det kanadiske konstitusjonelle system er blitt forandret gjennom årene, noen ganger ganske omfattende, men alltid fredelig og gradvis. I 1980- og 1990-årene er det gjort to store løft for å forandre grunnloven. Meech Lake-avtalen i 1987 søkte å bringe Quebec tilbake til Canadas konstitusjonelle familie ved å imøtekomme fem konstitusjonelle betingelser fra Quebec. Betingelsene dreiet seg om provinsiell deltagelse når det gjelder utnevnelse av høyesterettsdommere og senatorer, grunnlovens endringsprosedyre, økte fullmakter for provinsene i immigrasjonssaker, en viss reduksjon i den føderale kjøpekraft og en grunnlovserklæring at Quebec er et «særskilt samfunn».

Imidlertid ble ikke Meech Lake-avtalen gjennomført fordi den ikke oppnådde rettslig godkjennelse fra alle provinser og den føderale regjering som lovendringsregelen av 1982 forlanger.

I 1991-92 ble en ny runde innledet for å få til grunnlovsreformer og den resulterte i Charlottetown-avtalen. Avtalen, som ble støttet av statsministeren, de 20 provinsregjeringssjefene, lederne for de to territoriene og fire nasjonale ledere for urbefolkningen, dreiet seg om reformer i Senatet og endringer i delingen av de rettslige fullmakter mellom den føderale og de provinsielle regjeringer. Den støttet også selvbestemmelsesretten til Canadas urbefolkning og anerkjente Quebec som et særskilt samfunn. Imidlertid ble avtalen forkastet av kanadierne i en nasjonal folkeavstemning 26. oktober 1992.

Senere, 2.februar, 1996, vedtok parlamentet et lovforslag som garanterer Canadas fem største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil finne sted uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet, 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn.

Den kanadiske regjering overfører også mer ansvar til provinsene for noen oppgaver og tjenester, f.eks. når det gjelder arbeidsmarkedstrening og utvikling av gruvedrift og skogsdrift.

Idag er det parlamentariske system stadig den styringsform som kanadierne har valgt. Den føderale struktur, med den maktfordeling som den innebærer, er den eneste ordning som kan ta hensyn til Canadas geografi og landets dobbelte rettslige og språklige arv.

rediger Provinser og territorier

Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. Tidligere statsminister i Canada, Paul Martin, uttalte i 2006 at han ønsket at territoriene på lengre sikt skulle få status som provins.

rediger Geografi

Canada strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 kvadratkm. Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada 6 tidssoner. Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima.

Canadas motto, «fra hav til hav», er geografisk sett noe upresist. I tillegg til landets kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet, noe som gjør at Canada har verdens lengste kystlinje, på 243 791 km. I syd har Canada en 8 892 km lang grense mot USA, samt 2 477 km mot Alaska. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo.

Manitoba og nordlige Ontario er preget av innsjøer. Det er anslått at Canada har 1/7 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer. Canadas høyeste punkt er Mount Logan, med 5 929 meter over havet.

På grunn av det barske nordlige klima er bare 12 % av landet egnet for jordbruk, hvorav kun 7 % (7 100 km² pr. 1993) av landets totale areal er dyrket. Skog utgjør 54 % av landområdene. Således bor de fleste av landets 30 millioner innbyggere innen noen hundre kilometer fra den sydlige grense hvor klimaet er mildere, på et langt tynt belte som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet. De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton, og Winnipeg.

rediger Økonomi

rediger Demografi

Kanadiere kaller seg «canadiere», «canadisk», «nord-amerikanere» og «nord-amerikansk», men aldri «amerikansk» og «amerikanere», som, for canadiere (og meksikanere), er det folket som bor sør for Canada i De forente stater. Å kalle en canadier (og en meksikaner) for en amerikaner er en fornærmelse.

De fleste canadiere i dag er etterkommere av innvandrere fra Europa. Som en motsetning til begrepet «melting pot», det vil si «smeltedigelen», som blir brukt om befolkningen i andre engelsktalende land, som Australia, snakker canadiere om «the Canadian mosaic», altså «den kanadiske mosaikken» der hver folke- og språkgruppe tradisjonelt har fått være seg selv, har hatt sin plass i samfunnet og til sammen danner et felles bilde.

rediger Språk

Canadas to offisielle språk er engelsk og fransk. Gjennom Official Languages Act i juli 1969 ble fransk likestilt med engelsk i de statlige myndighetene, hvilket ble innledningen på en prosess som gjorde at Canada omdefinerte seg som tospråklig og mangekulturelt. I dag har fransk samme status som engelsk i parlamentet, i føderale domstoler og alle andre føderale institutter; alle innbyggere har rett til å få sin sak prøvd på enten engelsk eller fransk. Alle offisielle språkminoriteter har i de fleste provinser og territorier rett til skolegang på sitt eget språk, ved skoler som tilhører gruppen man tilhører. Selv om Canada offentlig fører en «mangekulturell» politikk, må man kunne snakke enten fransk eller engelsk for å bli canadisk innbygger.

Engelsk og fransk er morsmålet til henholdsvis 59,7 % (17 694 835) og 23,2 % (6 864 615) av befolkningen,^[1] og språkene blir snakket hjemme av henholdsvis 68,3 % og 22,3 %.^[2] 98,5 % av den canadiske befolkningen snakker engelsk eller fransk (67,5 % snakker kun engelsk, 13,3 % snakker kun fransk, og 17,7 % snakker begge).^[3] Engelske og franske offisielle språksamfunn, definert av First Official Language Spoken, består av henholdsvis 73,0 % og 23,6 % av befolkningen.^[4]

I Quebec er fransk det eneste offisielle språket (85 % av den fransktalende befolkningen bor her), i samsvar med Charte de la langue française som Parti Québécois innførte i 1976. Staten garanterer likevel den engelskspråklige befolkningen samt urbefolkningen visse rettigheter, og de fleste samfunnstjenester er tilgjengelig på begge språkene. Det finnes, i tillegg til den franskspråklige befolkningen i Quebec, også minoriteter i New Brunswick, østre og nordlige Ontario, Saskatchewan og sørlige Manitoba.

Den eneste provinsen der begge språkene er offisielle på provinsnivå er New Brunswick, men mange provinser tilbyr samfunnstjenester på begge språkene. 5 470 820 personer oppga et ikke-offisielt språk som førstespråk, hvorav de største var kinesisk (835 745), italiensk (469 485), tysk (738 080) og punjabi (271 220).

rediger Urbefolkningen

I Canada er det definert tre urbefolkningsgrupper: indianere (i dag kalt First Nations), inuiter og métiser. Urbefolkningen i Canada har en nesten dobbel så høy befolkningsvekst som den øvrige befolkningen. Av 790 000 (3 % av Canadas befolkning) er 69 % indianere, 26 % métis og 5 % inuiter.

Disse gruppene snakker mer enn 50 ulike språk, hvorav de fleste fremdeles snakkes i Canada, men likevel er på vei til å dø ut. De eneste urbefolkningsspråkene som viser en stabil utvikling er ojibwe; cree, brukt av til sammen rundt 150 000 innbyggere; inuktitut, snakket av rundt 29 000 innbyggere, for det meste i Northwest Territories; nunavut, nunavik og nunatsiavut. I noen områder har noen av disse eller andre språk en form for offisiell anerkjennelse, hvilket for eksempel kan bety at samfunnstjeneste må tilby tjenester på disse.

rediger Kultur

Canadisk kultur har gjennom historien blitt påvirket av britisk, fransk og urfolkenes kultur og tradisjoner. Den har også blitt påvirket av amerikansk kultur, både fordi USA ligger nær Canada og migrasjon mellom disse landene. Amerikansk media og underholdning er populær, hvis ikke dominerende, i den engelskspråklige delen av Canada, mens det også kan diskuteres hvorvidt canadisk kulturelle produkter og underholdning er populært i USA og resten av verden.^[5] Mye kultur blir merket samlet som «nord-amerikansk» eller «globalt».

Canada er et geografisk stor og etnisk blandet land. Canadisk kultur har også blitt veldig påvirket av immigranter fra hele verden. Mange canadiere setter pris på det flerkulturelle samfunnet, og ser på canadisk kultur som multikulturell.^[7] Den flerkulturelle arven blir definert i Section 27 of the Canadian Charter of Rights and Freedoms.

rediger Nasjonalsymboler

Canadas nasjonalsymboler har sin bakgrunn i naturen, historiske og First Nations-kilder. Bruken av lønneblad som Canadas symbol dateres tilbake til det tidlige 18. århundret, og finnes på Canadas nåværende og tidligere flagg, den canadiske penny-mynten og i Canadas riksvåpen. Andre viktige symboler er beveren, kanadagåsa, Islommen, kronen, RCMP, og mer nylig totempålen og inukchuk (markert tekst trenger oversettelse).

rediger Sport

Canadas offisielle nasjonalsporter er ishockey på vinteren og lacrosse på sommeren. Ishockey er også den mest populære sporten i landet. Canadas seks største metropolitiske områder – Toronto, Montreal, Vancouver, Ottawa, Calgary og Edmonton – har rett til plass i National Hockey League (NHL), og det er flere canadiske spillere i ligaen enn fra alle andre land samlet. Etter hockey og lacrosse, er andre populære sporter curling og fotball, hvor sistenevnte blir spilt profesjonelt i Canadian Football League (CFL). Golf, baseball, ski, fotball og basketball blir spilt mye av ungdom og på amatørlevel, men profesjonelle ligaer er ikke utbredt.

rediger Verdenarven

rediger Referanser

^ Population by mother tongue, by province and territory (engelsk). Statistics Canada (27. januar 2005). Besøkt 14. mai 2006(2006-05-14 ).
^ First Official Language Spoken (7) and Sex (3) for Population, for Canada, Provinces, Territories and Census Metropolitan Areas 1 , 2001 Census – 20% Sample Data (engelsk). Statistics Canada, 2001 Census of Population. Besøkt 23. mars 2007(2007-03-23 ).
^ Population by knowledge of official language, by province and territory (engelsk). Statistics Canada (27. januar 2005). Besøkt 14. mai 2006(2006-05-14 ).
^ Population by knowledge of official language, by province and territory (engelsk). Statistics Canada (27. januar 2005). Besøkt 14. mai 2006(2006-05-14 ).
^ Blackwell, John D. (2005). Culture High and Low (engelsk). International Council for Canadian Studies World Wide Web Service. Besøkt 15. mars 2006(2006-03-15 ).
^ Mandate of the National Film Board (engelsk). National Film Board of Canada (2005). Besøkt 15. mars 2006(2006-03-15 ).
^ Bickerton, James & Gagnon, Alain-G & Gagnon, Alain (Eds). (2004) Canadian Politics, 4th edition. utg. – Orchard Park, NY. ISBN 1-55111-595-6.

Canada.html

Innhold